13.11. – 4.12. 2008.

Rapport fra en reise ikke helt uten forviklinger.

Vi var en stor gruppe denne gang, hele 32 personer når alle til slutt var samlet i Hua Hin. Grunnet forskjellige billettbehov var utreisen litt spredt, og 4 reiste uken før for å ligge i treningsleir.

Men fredag kveld var vi alle samlet ved langbordet vårt på Nilawan til god mat og drikke, men selv om stemningen var på topp fra første øyeblikk, ble det ikke veldig sent før 20 timers reise begynte å kreve sitt, og før klokken viste kveldsnytt, lå de fleste på ”lit de parade”.

Det meste som kan sies om Hua Hin og banene rundt byen er sagt i tidligere rapporter, så denne kommer til å dreie om det som har kommet av nyheter, samt de utfordringer vi fikk i fanget på denne turen.
 
Neste dag var fridag, og den ble stort sett benyttet til strandliv og bading i påvente av at det skulle bli noen mer fornuftige aktiviteter på søndag. Da hadde vi nemlig lagt inn en ekstrarunde på den nye banen Banyan, som åpnet så sent som 1. oktober, etter en rekke utsettelser. Det er hollandsk kapital som står bak denne betydelige investeringen, og hvis du vil bli medlem, er eneste mulighet å kjøpe leilighet eller tomt på det store utbyggingsområdet som ligger inntil banen. Dette er samme prinsippet som følges for den andre nye banen, Black Mountain.

Men en ting kan trygt slås fast: Denne banen var verdt å vente på! Den ligger kun 15 minutter syd for Hua Hin, i et småkupert område skjermet av lave åser og fjell. Klubbhuset er holdt i klassisk thailandsk stil med trehus med spisse, bratte tak. Fra  hjørnet av terrassen foran restauranten kan man se nesten alle de 18 hullene, bare ved å snu på hodet.

Området var tidligere brukt til dyrking av ananas, og det preger også banen, som har felt av ananasplanter som er definert som sidevannshindre. Og det skjønner du fort hvis du prøver å bevege deg  ut blant plantene for å lete etter, eller slå en ball. For bladene har sylskarpe mothaker og er stive som kniver. Så nå er du advart!

Banen var i perfekt stand, og ser ut til å ha ligget der siden tidenes morgen. Med spennende layout, varierte hull og hindringer som belønner den strategiske og straffer den overmodige, har denne banen blitt et verdig tilskudd til alle de gode banene som nå ligger innen 30 minutters kjøring fra Hua Hin. Greenfee, som inkluderte caddie og bil var på Baht 3000, eller ca kr 600. Ikke spesielt billig, men etter min mening ga det full valuta for pengene. Og sammenlignet med de andre banene er totalpakken faktisk marginalt billigere.

Mark Costello, som er banens entusiastiske Director of Operations bisto oss på en utmerket måte, og kunne fortelle at neste søndag skulle de ha en ”golf and gourmet dinner”. En kikk på menyen avslørte en 5 retters middag med 5 forskjellige australske viner inkludert. Det var ikke langt fra tanke til handling og neste søndag, som offisielt var fridag, var det 23 som slo ut etter lunsj, mens resten dukket opp til cocktails og middag kl. 1800. Og prisen? Kr. 300 for middagen med vin var vel verdt pengene. Hjemme hadde vel det rukket til 2 av forrettene i beste fall….

Mark kunne fortelle at Banyan, som eneste golfbane i Hua Hin, ville holde restauranten åpen til kl. 22 hver kveld. Det gjenstår å se om folk vi reise ut i ”purra”, for å spise middag, men med solnedgangen over banen mot vest, kunne i hvert fall jeg la meg friste til å prøve en gang. Men en svale gjør ingen sommer… så vi får se.

De to neste ukene
gikk golfen etter det oppsatte programmet, uten avvik av noe slag. Jeg var redd for at et daglig kaos skulle utbryte når 32 spillere med hver sin bag skal av gårde fra vår trange lille gate samtidig. Men dette ble elegant løst ved at spillerne ble hentet  i grupper på 8 med 5 – 10 minutters mellomrom basert på dagens oppsatte flighter, slik at alle fikk god tid før utslag, og de siste slapp å vente altfor lenge på sin tur til å slå ut. Et utmerket arrangement som vi vil videreføre neste år.

Etter rundene var det, som vanlig, lunsj og sosialt samvær og luging om kjempedriver og monsterputter, mens tørst og sult ble stillet.

Ettermiddagene ble brukt til en tur på stranden, skredderbesøk, massasje med velduftene oljer, pedikyr, manikyr, frisørbesøk (for de som hadde hår), shopping både med og uten gjenstridig ektefelle på slep og andre uomgjengelig nødvendige sysler som preger er hardt golfliv.

Det ble avviklet konkurranser, og det mest imponerende resultatet kom i en Texas Scramble på Kaeng Krachan GC, hvor Team Rolf kom inn på 64 slag brutto!! 8 birdier og 10 par er slett ikke hverdagskost, selv i TS. Og med et snitthandicap  på 10 ble nettoscoren 54. Imponerende.

Den store stablefordkonkurransen på Palm Hills ble vunnet av Kari I., med 35 poeng, men det var svært jevnt i toppen. Enda jevnere var det nedover på listen for hele 27 spillere kom på delt 6. plass!

Ellers har vi gitt navn til et golfslag, nemlig en ”murær”. Dette er østfoldsk for murer, og betegner en drive på 200+ meter, som er så rett at du kan mure etter ballbanen :)

HMS
(helse, miljø og sikkerhet) har etter hvert blitt et populært uttrykk i alle livets tilskikkelser. Vi skal her dvele litt ved bokstaven H for helse. For denne gangen var det mange som fikk besøk av ikke spesielt vennligsinnede bakterier, noe som skapte behov for raskt og presist fotarbeid i enkelte trengte situasjoner. Det hele var som regel over i løpet av et døgn eller mindre. Men siden vi alle stort sett spiste på de samme restaurantene, og tilfellene inntraff individuelt, og uten noe klart mønster, er det vanskelig å si noe om årsaken. Kanskje vi smittet hverandre med medbragte omganssykebakterier hjemmefra? Men de fleste som ble rammet fikk en delvis våkenatt, og deretter var det ut å spille golf dagen etter, så noe stort problem var det ikke. Litt lenger ned i teksten skal vi behandle M for miljø. Mens S for sikkerhet overhodet ikke var noe tema.

Været
viste seg fra en totalt ukjent side denne gangen. Den første søndagen på Banyan fikk vi regn som varte i ca. en time under runden, deretter et lite dryss på Palm Hills dagen etter, men det var det hele. Men det var temperaturen som var uvant. Ca 22 g om morgenen og 27-29 som maksimum om dagen, kombinert med en frisk bris som blåste fra nordøst både natt og dag  er uvant kost i Hua Hin. De av oss som gikk alle rundene ble faktisk ikke svette i det hele tatt. Tidligere år har det vært rett i dusjen og på med tørt tøy etterpå. Men siden været var perfekt for golf, er det absolutt ingen grunn til å klage :) Men uvant var det.

Utfordringene denne gang
lå på lur i form av PDA (Peoples Democratic Alliance) som på kort tid tok kontroll over begge Bangkoks internasjonale flyplasser, og stanset all lufttrafikk. Siden Bangkok er en av de største flyplassene i Fjerne Østen, lot ikke konsekvensene vente på seg. Ti tusenvis av strandede passasjerer, og tallet økte for hver dag.

Vi tok kjapt en beslutning om å bli i Hua Hin til Finnair hadde bekreftet en retur for samtlige. Tanken på å traske gatelangs i Bangkok foran 30 gjester, med koffert, golfbag og håndbagasje på leting etter hotell var ikke tiltalende. Vi sendte en kurér til Bangkok med våre billetter og fikk registrert samtlige på Finnairs ”nødkontor”. Beskjeden var at vi ville bli kontaktet når hjemreisen var klar. Så ble det stille som i graven noen dager. På hjemreisedagen var Suvarnabhumi fortsatt stengt, og det var ingen tegn til løsning på konflikten.

Så vi fortsatte å spille golf og gjorde det beste ut av situasjonen. Tirsdag ettermiddag kunne Lars på hjemmekontoret melde at Finnair hadde opprettet et nødkontor i Hua Hin. Springmarsj med billettbunken satte oss i kontakt med en representant med mobiltelefon, som straks spurte: Kan dere reise hjem fra Phuket torsdag formiddag?? Fristelsen til å si: Nei, ikke før søndag var overveldende. Men fornuften vant, heldigvis :) Og i løpet av 20 minutter hadde damen med mobiltelefon fått oss alle booket på flyet til Helsinki og videre til Oslo. Men Finnair ville ha oss opp til Bangkok for å dekke bussturen til Phuket.

Dette ville gitt oss 500 km ekstra i buss, og Finnair måtte ha betalt hotell i Bangkok, så vi ba om å få starte i Hua Hin, slik at bussturen bare ble 650 km. Den gang ei. Så vi bestilte en buss for egen regning, og startet onsdag kveld kl 2200 med kurs for Phuket.

Men vi regner faktisk med å få pengene refundert, for 30 golfere med hver sin bag har ikke noe problem med å fylle en 40 seters turbuss til randen. Flere var det faktisk ikke plass til. La oss håpe fornuften seirer til slutt.

Så dundret vi sørover i tropenatten  i 100 km/t på 4-felts motorvei i time etter time. Hører du etter, Liv Signe Navarsete???  Liv Signe!!  Thailand er et utviklingsland med langt bedre veistandard enn Norge!!!

Blemmetoppen
Det inntreffer alltid mer aller mindre morsomme incidenter som fortjener oppmerksomhet. Så også denne gang. Juryen hadde mange kvalifiserte men falt ned på denne premieringen:

Kari fikk en dobbeltpris, nemlig både orienteringsprisen og puttingprisen.
Den første for å hevde, sittende på Nilawan, at stranden, 100 meter unna, lå i stikk motsatt retning av hvor den faktisk ligger. Og hun ga seg ikke heller etter opptegning av kart. Typisk sunnmøring. Den andre prisen fikk hun for å ha 15 meter igjen til hullet etter første forsøk på en nedoverputt på 20 meter.

Golfabstinensprisen gikk til kvintetten Thor, Liv, Ester, Jakob og Lisbeth  som etter 6 sammenhengende spilledager ikke hvilte på den 7. dag, men var på vei til drivingrangen før klokken var 10 om morgenen.

Bakoverprisen gikk til Rolf, som etter et perfekt utslag på hull 10 på Lakeview, toppet andreslaget i steinene ved vannhinderet, og måtte gå nesten tilbake til tee for å slå tredjeslaget.     

Miljø
Vi har sagt det før og vi kommer til å si det igjen: Vi i GolfFerie kan kun legge den tekniske rammen for turen. Innholdet er det deltagerne selv som bringer med seg. Og som vanlig ble ikke det noe problem. For dere viste raskt at dere var en samling usedvanlig ”sosiale dyr”, Og selv om ¾ av deltagerne hadde vært med før, og kanskje ville holde sammen, ble alle i løpet av kort tid en stor, glad vennegjeng som trivdes godt i hverandres selskap. Vi spilte mye golf, men vitser og kommentarer på løpende bånd, kveld etter kveld, sørget sannelig for at lattermusklene ble minst like støle som golfmusklene.

Den utfordringen vi ble utsatt for i forbindelse med stengningen av flyplassene i Bangkok, kunne fått hvem som helst til å gå av hengslene av mangel på informasjon, og den usikkerhet det medfører. Og når 32 personer har levd tett på hverandre i 20 dager, skal det ikke mye til for å tenne en gnist.

Jeg vil derfor gjerne rette en personlig takk til hver og en av deltagerne for den stoiske ro dere utviste, og den fantastiske måten dere taklet utfordringene på. For dette kunne virkelig utviklet seg til en (amatør) reiseleders mareritt. Dessuten har jeg en bestemt følelse av at de fleste slett ikke hadde noe imot noen dager ekstra i golfparadiset. Og det er jo alltid en god hjelp når det røyner på :) For det var unison enighet om at når man først skulle sitte fast et sted, kunne man ikke finne noe bedre sted enn Hua Hin, og Nilawan!

Dette var for øvrig siste gang vi benyttet Raymond som lokal arrangør. En av de siste dagene fikk vi meget nedslående informasjon om vårt økonomiske mellomværende.
Dette umuliggjør fortsatt samarbeid, men vi har allerede hatt møter med 3 alternative arrangører, så tur blir det selvsagt til neste år.

Til orientering har vi truffet tiltak, slik at den uskyldige 3.-part som ble sterkt rammet ikke blir skadelidende. Og vi har lært en lekse (dyr) om at forsiktighet er en dyd.

Tusen takk for at dere bidro til at dette ble nok en fantastisk tur til golfparadiset Hua Hin!

Kari, Lars i Askim og jeg ønsker dere alle en riktig god jul og et godt nytt år!

Med golfhilsen
Steinar